Blogg

ny by, ny start, ny leilighet og nytt liv

Har ikke hatt tid og blogge den siste tiden begrunn av flytting og mye som skjer. Men nå er alt på plass og så langt trives jeg faktisk veldig godt. For de som ikke har fått det med seg så har jeg flyttet fra lille tettstede Flisa til byen Halden. Og det er ganske stor forandring fra å bo på et lite tettsted med noen få enkle butikker til å bo i by med masse nye mennesker. Flisa er jeg jo oppvokst og vet hvem de fleste er. Mens her i Halden så er alt nytt for meg. Nå var jeg såpass heldig at jeg ble kjent med noen folk i sommer når jeg var her hos bror min og hans familie. Men forsatt kjennes det litt skummelt og være ny i en by. Men sånn jeg har skjønt det her så er det ikke så vanskelig å bli kjent med folk. 

Jeg trives veldig godt i leiligheten og syns den er kjempe fint. Jeg fått møblert sånn jeg vil ha det er utrolig fornøyd med valget av møbler, pynteting osv :D Føles godt og faktisk eie noe nytt og bo i en helt ny leilighet midt i byen :D

Men seff jeg merker det på kroppen at det er tøft psykisk og faktisk flytte til et helt nytt sted. Jeg har jo venner og familiemedlemer her. Men savne etter de gamle vennene og familien jeg dro i fra merkes veldig godt. Er sånn at det nesten er litt vondt og se bilde av andre familiemedlemer eller snakke med dem fordi savnet er for stort. Men jeg føler samtidig at jeg gjorde det riktig valge med å flytte. Og jeg håper dem faktisk støtter meg i dette og vet at jeg forsatt er like glad i dem og at de savner meg.

For jeg følte jeg trengte ny og frisk start på ting. og faktisk komme meg på beina og få gjort noe med livet mitt. Har fått tenkt en god del og lurt egelig på hva faen jeg susa med de siste årene. Jeg skal være så ærlig og si at jeg har ikke den lengste cv og den med lite jobb erfaring noe som er ganske flaut med tanken på hva andre har gjennomført på min alder. Men har nå da kommet til det punkte til livet at selv om jeg ikke har de perfekte arkene og ikke er et A4 menneske så gir jeg ikke opp og prøver så godt jeg kan :) 

Føler meg veldig fornøyd enn så lenge :)

 

happily ever after is so once upon a time picture on VisualizeUs

Tanker og spørsmål.

Gått et par dager siden jeg bloggen nå. Og det har sinne grunner. Har egelig hatt noe å blogge om, men følt at jeg burde tenke nøye gjennom det før jeg skriver det ned. Fordi jeg syns det ikke er alt som passer i bloggen. Er ting som kun enkelte personer burde vite og ikke resten av Norges befolkning. Men nå velger jeg avlike vel og dele noe av de tankene og spørsmålene jeg har tenkt veldig mye på de siste dagene.

Det jeg har tenkt mye på de siste dagene er om jeg har begynt og miste kontakten med meg selv eller hva som har skjedd. Alle tankene har også gjort meg en smule depressiv og gjort at jeg grått en del. Samme tankene går om og om igjen. Er det verdt det? Bør jeg forsette. Og hver gang jeg grått meg ferdig har jeg alltid tenkt i morgen er det en ny dag og jeg skal være sterke og motstå det enda mer. Men igjen så er det en liten ting som skal til og jeg suger meg fast igjen i samme gamle. Jeg prøver og roe meg ned og ikke gjøre samme feil som jeg gjorde i går. Ikke bli like irritert over de samme tingene som jeg ble. Men avlike vel gjør disse tingene sin egen vei. Følelser bare suser av sted og irretasjoen kommer på ny. Og jeg er også ganske lei av å høre man burde ta en dag om gangen. JA, man burde det. Men fins grenser på hvor mye man må vente for å se om det skjer noe. 

 

Det jeg også har tenkt på de siste dagene er: hvorfor strever jeg så mye etter kjærligheten? Hvorfor lar jeg folk komme inn på meg når jeg alltid ender opp å bli såret, sint og frustrert. Hvorfor lar jeg følelsene fly av sted uten og egelig ville det. Hvorfor kan jeg ikke bare gi slipp. Hvorfor lot jeg meg selv falle så hard som jeg gjorde. Hvorfor kunne jeg ikke bare holdt muren min bitte litt lengre oppe før jeg lot den falle så det kunne gjøre litt mindre vondt enn det det gjør nå. Hva var det som egelig skjedde. Hvorfor skjedde det. Var det noe mening bak alt det. Alle disse spørsmålene suser gjennom hode mitt og jeg prøver så godt jeg kan å ikke tenke og bare slippe hode helt opp for tanker. Men fort det er litt stille og jeg har noe å gjøre så kommer tankene der igjen. Hva er det som gjør meg så innmari sårbar egelig? Mange kjenner seg sikkert igjen i mye av dette her uten og tenke så stort over det.  Men jeg lurer mest på er hvorfor ting skal være så innmari vanskelig. Kan personer endre følelsene sine i løpe av 1 dag? Er det så innmari lett og skru dem av. Kan noen gi meg den oppskriften? Mest av alt hvorfor prøve suge til seg det lille man får av kjærlighet og bli hengende fast ved den. 

 

Men jeg holder som regel kjeft om hva jeg føler og hvor vondt jeg egelig har det. Til og med til de nærmeste. Fordi jeg orker ikke ordene. jeg orker ikke sympatien. Jeg hater å gråte. Eneste jeg faktisk prøver å trøste med meg at ting blir bedre med tiden og at jeg skal klare å komme meg gjennom dette her uansett hvor mange tårer og stikk i hjerte det blir. Eneste jeg kan si så langt er at jeg er en erfaringer rikere på hva jeg burde gjøre og ikke gjøre. 

 

I hope

Design av:


INGVILD AASHEIM hits